Hvor kommer bokstavkoden på nummerskiltet fra?

Kjennemerker for motorkjøretøy utstedes av Statens Vegvesen, som har ansvaret for registrering av alle kjøretøy i Norge.

Nummerskiltet er et offentlig dokument som har som formål både å identifisere kjøretøyet og tillate bruk av kjøretøyet. Skiltet er statens eiendom og skal returneres når kjøretøyet tas ut av bruk.

Et registreringsnummer består av en bokstav- og tallkombinasjon.

Kombinasjonen av bokstaver på vanlige kjennemerker forteller hvor i landet kjøretøyet ble registrert for første gang.

Eksempler på dette er:

• Asker og Bærum: BL, BN, BP, BR, BS, BT BU, BV, BX, BY, BZ, CA, CB.
• Flekkefjord: RA og RB
• Lakselv: ZZ og CW

Tallkombinasjonen for biler og lastebiler er fra 10000 til 99999, mens det for andre typer kjøretøy er fra 1000 til 9999. Kjøretøyest tildelte tallkombinasjon kan ikke endres, kun ved tap av skilt eller tyveri kan en ny bokstav- og tallkombinasjon tildeles.

Fra 2007 kunne man velge hvilket sted man ønsket bokstavkombinasjonen fra ved førstegangsregistreringen, uten å måtte oppgi noen spesiell grunn. Man kunne da få den bokstavkombinasjonen som for øyeblikket var i bruk på det stedet man valgte.

Bokstavkombinasjoner som er landsdekkende

Et utall bokstavkombinasjoner er landsdekkende og er i bruk på spesielle kjøretøy uavhengig av hvor i landet de er registrert for første gang. For eksempel:

• HY – hydrogendrevet kjøretøy
• GA – gassdrevet kjøretøy
• FE – forsvaret
• CD – Ambassadekjøretøy
• Elektrisk drevne kjøretøy har EL, EK, EV, EB, EC, ED, EE, EF og EH

Historien om kjennemerker

De første registrene over motorvogner var separate regionale registre med egne nummerserier.

Frem til 1913 var forvaltningen av ferdsel på veien delt:

• I kjøpsteder (dagens bykommuner) var det politivedtektene som regulerte ferdselen, og det var politimesteren som tildelte kjennemerke og førte  dette opp i et register.
• Utenfor kjøpstedene var det «amts-styret» som fastsatte vedtektene for bruk av veiene, og amtmannen tildelte kjennemerke og førte dette i et register for sitt amt.

De første bestemmelsene i Norge om bruk av motorvogner og krav til kjennemerke kom ved et vedtak i amts- styret for det som i dag er Oppland Fylke, den 22. mars 1899.

Det første kjøpstedet med vedtak om registrering av motorvogner var Oslo ved et vedtak i bystyret der 29 juni 1899. Vedtektene innførte et enkelt nummersystem:

• I kjøpstedene var kjennemerket et nummer på inntil tre sifre som skulle sitte på et kjennemerke bak på motorvognen.
• For amtene var kravet bare et skilt på motorvognens venstre side, og dette skulle vise eiers navn og adresse. Dette kjennemerket var ikke lesbart i fart, men dette var ikke noe problem i 1899. Det var høyst to til tre motorvogner i bruk.

Norge var tidlig ute

Norge var en av verdens første land angående bestemmelser om registrering av biler.

Det var kun Frankrike, Luxemburg, Belgia og Nederland som hadde gjort dette før Norge.

I 1903-1911 vedtok etterhvert alle amt nye vedtekter og kjennemerke og skilter ble innført på lik linje som i kjøpstedene. Eier av motorvognen kunne selv lage skilter eller få det laget av en skiltmaler.

De aller fleste bilene som kom til landet ble solgt nye i Kristiania, og ble da registrert der. Dette selv om eieren av motorvognen bodde andre steder i landet. Om eieren flyttet beholdt motorvognen ofte sitt kjennemerke, og ved eierskifte eller opphugging ble kjennemerket meldt ledig og brukt på nytt.

Dagens registreringsnummer-system

Dagens system med to parvise bokstaver ble innført fra 1. april 1971.

Kjennemerke som tildeles følger nå kjøretøyet så lenge det eksisterer, og det resirkuleres ikke. Skrifttypen på kjennemerket er blitt endret flere ganger:

• Fra 1 januar 2002 ble de såkalte “digitalskiltene”  med svart kant innført, og avstand mellom bokstaver og tall var økt noe for å gi plass til et kontroll oblat (årsavgift betalt) Systemet med oblater ble avviklet fra 1 mai 2012 og ble erstattet med kamerakontroll.
• I 2006 ble igjen skrifttypen endret, dels på bakgrunn av at skrifttypen fra 2002 ikke var leservennlig nok. Blant annet kunne A og R forveksles da de var for like.
• Fra 1 januar 2009 til desember 2011 ble skiltplatene laget i plast, og skrifttypen fikk igjen noen endringer. Etter 2011 ble igjen skiltene laget i aluminium, mens skrifttypen forble uendret.

Feil farge på nasjonalitetsmerke

I 2006 ble det innført nytt design på kjennemerke på norske biler.

Da kom det norske flagget og en N på en blå bakgrunn, plassert til venstre for bokstav- og tallkombinasjonen.

De siste årene har stadig flere norske bileiere erstattet den blå bakgrunnen med andre motiv eller farger. Mest vanlig forandring er at blåfargen er endret til sort.

Det er kjent at dette ikke er lov, og det vil føre til en mangellapp om man blir stoppet i kontroll og det blir oppdaget.

Fra 1. september 2021 ble dette ytterligere strammet inn. Samferdselsdepartementet  endret en forskrift om gebyr for visse overtredelser av veitrafikkloven, om man kjører med uoriginalt nasjonalitetsmerke på bilskiltet kan man nå ilegges et gebyr på kr 3000,-

Både politi og Statens vegvesen kan ilegge dette gebyret.

Nye skilt – på godt og vondt

Kjennemerkene vi har på bilene idag kom for første gang i 1971, og fylte dermed 50 år i 2021.

Skepsisen var stor den gang de kom, fordi man med de nye systemet kunne se hvem som hadde ny og gammel bil. Skiltet avslørte jo veldig tydelig det.

En annen side av saken var at de to bokstavene ofte ga folk assosiasjoner man ikke likte å bli forbundet med.

• Bærum fikk BL – og uttrykket «Blærum» oppstod.
• Elverum fikk HB – en vanlig forkortelse for hjemmelaget brennevin.
• I Bergen ble det opprør da de fikk SV som bokstav på bilskiltene – de ville ikke ha forkortelse for Sosialistisk Venstreparti på bilen sin.

I 2007 ble det åpnet for å kunne velge skilt fra andre distrikt enn der bilen var solgt som ny, og dette gjorde at Bærum – skiltene ble spesielt populære. Mange mente at en bil med Bærum-skilt fikk økt verdi.